Har ikke fått skrevet på en stund, siden ting har gått mye bedre helt til i går. Jeg fikk tilbakeannfall, og brøt sammen igjen. Jeg har mange ganger lurt på hvordan jeg skal takle alle tanker som surrer rundt i hodet mitt. Men jeg har lært meg å leve med det. Var med legen i går også, fikk vite at jeg skulle øke dosen fra 5 mg til 10 mg. Det er den vanlige dosen, noe som jeg synes er helt greit.
Siden jeg brøt sammen i går, greide jeg ikke skole i dag. Noe som fikk store konsekvenser, siden pappa ringte inn på skolen å hørte om jeg var der. Så nå må jeg snart pakke sammen og dra hjem. Heldivis så har jeg jobbhelg, så kommer meg litt bort. Gruer meg til å komme hjem, siden jeg ikke greier å opne meg helt for mamma og pappa. Jeg har vel ganske store problemer med å opne meg for så og si alle. Er ikke alt jeg har sagt til foreldrene mine om hva jeg har opplevd før jeg begynte på medisinene heller, men vil ikke skremme dem.
Når jeg kommer hjem skal jeg på fjelltur sammen med en venninne. Blir godt å komme seg ut å lufte tankene, gruer meg også litt, for kommer til å få mye bivirkninger igjen, siden jeg skal øke dosen.
Egentlig så vil jeg bare komme meg hjem, sove og aldri vokne opp igjen. Jeg føler at jeg har skuffet mine foreldre veldig mye i dag, noe som nok en gang gir meg dårlig samvittighet.
Når jeg kommer hjem skal jeg endre alt på bloggen min, har ikke hatt tid før. Men nå skal jeg ikke så mye annet så. Kanskje jeg kan gjøre det på bussen.
Jeg glemmer aldri den kvelden jeg møtte deg, juni 2008. Jeg husker fremdeles datoen også. Jeg var med en venninne, og vi samlet oss en gjeng for å dra på byen. Da vi kom ned i byen, gikk vi inn på en tilfeldig bar. Der satt du, med mange andre fra jobben. Vi satte oss sammen å pratet med hele gjengen. Men den eneste jeg hadde øynene for, var deg. Du så på meg, og smilte. Da jeg kom inn igjen, satte du deg sammen med meg, og vi fikk veldig god kontakt. Vi dro til en annen bar, hvor vi satt ute å pratet å smilte til hverandre. Du tok hånden min, å strøyk forsiktig over den. Da alle andre dro, satte vi oss på en benk for å prate. Vi satt der ganske lenge, til jeg måtte dra. Du kysset meg, og smilte til meg. Jeg var i lykkerus når jeg kom ned til de andre.
Dagen etterpå møtte jeg på deg igjen, du var opptatt, men så på meg og smilte. Varmen for gjennom kroppen min, og jeg smilte tilbake. Da jeg dro hjem sendte du meg en melding. Du kom på besøk til meg, selv om det var ganske langt.
Men i slutten av juli stoppet alt opp. Du ringte meg aldri, og tok aldri kontakt lenger. Jeg lurte på hva det var, og du ville ikke at noe skulle skje mellom oss siden jeg skulle flytte. Dette knuste meg helt, for du er en person jeg aldri kommer til å glemme.
Jeg vil bare takke for den kvelden, for det er den beste kvelden jeg har hatt noen sinne. Ingenting kan måle seg med den.
Jeg kommer også alltid til å være glad i deg.
Jeg sitter å ser på Paradise Hotell nå, og samtidig så tenker jeg over livet mitt. Det er så mye som skulle ha vært unngått, men som er for sent å rette opp i nå. Dette får meg egentli bare til å føle meg enda mer nedfor enn til vanlig. Å tenke over hvor mye personer jeg ikke kjenner i det hele tatt påvirker livet mitt på denne måten.
Jeg lever også nå med litt sosial angst, og grur meg hver dag til å gå ut blandt folk. Egentlig så vil jeg bare sitte inne men meg selv, eller ligge å sove. Den blir ikke noe bedre av pillene, men det andre starter å gå litt oppover nå, etter at de verste bivirkningene er over.
Jeg har gjort mye dumt i min fortid. Har møtt mange personer som har påvirket livet mitt både negativt og positivt. Jeg har blitt knust mange ganger, og har på en måte "blitt vandt til det". Jeg var også mye ute på byen før, og våknet opp hver søndag med dårlig samvittighet for ting jeg hadde gjort, men helgen etterpå var det på'n igjen. Skal innrømme det at jeg ikke alltid våknet opp hjemme, og det var enda verre igjen.
Men fortid er fortid.
Jeg ønsker bare at det som skjedde i helgen aldri hadde skjedd. Men sånn er det.
Som sagt, så er jeg ikke så flink til å skrive blogg enda, men håper på at det blir bedre etter hvert. Jeg kommer også til å legge ut litt informasjon om psykisk helse, og hvordan dere kan kontakte hjelp for de som trenger det.
Også må jeg bare si dette en gang til: Jeg skriver ikke dette for at folk skal synes synd på meg, men fordi at folk skal forstå hvordan det er å ha det slik. Og for å hjelpe andre ungdommer som sliter.
Annbefaler alle sammen å høre
Alan Jackson -
I'll go on loving you.
Og, siden jeg ikke har så mye å gjøre på i kveld så fortsetter jeg like så greit der jeg slapp.
Jeg flyttet sammen med en venninne til byen. Vi bor fortsatt sammen, men det går ikke så bra lenger. Når jeg først flyttet fikk jeg på en måte startet på nytt. Kjente ikke så mange i byen, og samlet ofte venninner for å ta oss en helg ute. Jeg var ute hver helg, og gikk skole i hverdagene. Møtte mange personer jeg aldri kommer til å glemme, og hadde så mye å gjøre at jeg ble helt utbrent. Jeg begynte å kutte ned på ting, og tok livet litt mer med ro. Men energien ble bare mindre og mindre, til slutt gjorde jeg ikke noe lenger. Når vekkerklokken ringte om morgen slo jeg den bare av. Å stå opp er akkurat ikke min sterkeste side, men jeg greier det alltid. Men disse tidene var alt låst. Fraværet steg og steg, og jeg fikk dårligere samvittighet for hver dag. Fikk heller ikke søvnen jeg trengte om nettene, pga angsten jeg haddde/har. Depresjonen ble dypere for hver dag, det ble også angsten og samvittigheten. Jeg hadde dårlig samvittighet for at jeg i det hele tatt eksisterte.
Jeg har også en jobb, men den har jeg aldri problem med å komme meg til. Begynner ofte etter skolen, og da er det bare å gå dit etter skoletid.
Ofte når jeg kom hjem om kvelden, låste hele kroppen seg. Når jeg la meg om kvelden var det bare å legge seg i fosterstilling og bryte sammen i gråt. Uten å vite hvorfor.
For å få slutt på de problemene ringte jeg mamma, og brast sammen. Jeg prøvde med en hulkete og sår stemme å forklare hvordan ting var. Samme dagen dro hun meg hjem igjen, og bestilte en time med legen. Legen gav med antidepressive, som jeg nå går på. Får nå om ikke lenge psykologhjelp, og skal ha ny legetime i kommende uke.
Jeg vil for all del oppfordre unge som har det slik å forklare det til foreldre eller helsesøster. For sin egen del. Hadde ikke jeg fått hjelp nå, så vil jeg ikke tenke på hva som kunne ha skjedd. Så langt nede i livet som jeg er nå har jeg aldri vært før.
Men du får jo medisiner?
Ja, det gjør jeg. men har nettopp begynt, og de fungerer ikke før 2-4 uker. Før virketiden på tabelettene kan en bli enda mer depressiv, og det kjenner jeg til.
Still gjerne noen spørsmål på kommentarer. Kan også kontaktes via mail om ikke så lenge.
Som dere sikkert vet, så er det lørdag i dag. Jeg sitter hjemme og passer min lillebror, mens mamma og pappa er på dans. For en fantastisk lørdag. Siden jeg nå går på antidepressive, så har jeg ikke låv å drikke alkohol. Jeg blir sløv av ingenting, og gjesper konstant.
Men nå kan jeg fortsette på min historie, som jeg avsluttet i forrige blogginnlegg. Etter ungdomsskolen begynte jeg på videregående skole. Jeg bodde hjemme med mor og far, og pendlet med buss og båt. Fikk mange nye venner, men fremdelses var det noe som var galt. Klassen min var verdens beste, og jeg trivdes veldig godt. Men til slutt så sluttet jeg nesten å spise, og mistet mye energi. Jeg gikk å snakket med helsesøster, og startet med en psykolog. Men for å få hjelp med slike ting må en greie å kommunisere med psykologen sin, og dette taklet jeg ikke. Vi kom ikke overens, han var heller ikke utdannet psykolog. Så jeg fikk ikke mye hjelp der, men søkte heller litt hjelp hos min beste venninne. Jeg har vanskelig for å stole på folk, og har bare tre venninner jeg stoler fult og helt på. Hun ringte å snakket med meg ofte, og hjalp meg en del. Men når skoleåret var slutt, hadde jeg søkt i en ny by. Så jeg måtte på flyttefot, og flyttet med en venninne. Da skar alt seg skikkelig, og jeg fikk depresjonene verre en før. Kan komme av savnet av alle hjemme, eller av venninnene mine. Men jeg greide aldri å finne ut hvorfor jeg følte dette...
Som sagt, nå går jeg på antidepressive. Så smart som jeg var, så var det rett på flasken på fredag. Jeg drakk fire drinker som jeg kan huske, og resten er bare småe klipp av kvelden. Jeg gjorde så mye dumt, og har så dårlig samvittighet at halvparten kunne vært nok. Jeg mener det, ALDRI bland piller og alkohol! Dette var første og siste ganger jeg noen sinne gjorde det.
Som dere sikkert ser så er ikke bloggen min halvferdig, og jeg har bare slengt inn en bakgrunn og en header for å komme litt igang. Men jeg kan starte med å fortelle litt om meg selv, så etter hvert i bloggen skal dere få høre min historie. Bare å ta kontakt om det er noe. Kan ikke legge ut e-post enda, med tanke på familie og venner som heller ikke vet at jeg blogger om min historie.
Men jeg er en jente på 17år, som er oppvokst på landet. Jeg har hatt en kjempefin oppvekst, og har ikke hatt mye problemer i barndommen. Vil heller si at min oppvekst nesten var perfekt, bortsett fra litt ramling og skriking som alle andre barn. Men problemene mine begynte da jeg startet på ungdomsskolen, og utviklet seg der. Jeg hadde før toppkarakterer, en stor vennekrets og et normalt liv blandt folk. Jeg hang med en gjeng, som alle andre på den tiden og jeg var rett og slett lykkelig. Vi gjorde mange morsome ting, og jeg var en vanlig 13-14 åring. På ungdomsskolen startet jeg med å stenge meg inne, og dro ikke mye ut lenger. Jeg dro forsatt på ting jeg måtte, som skole og forskjellige idretter. På ungdomsskolen blir ikke slike ting tatt så alvorlig, noe jeg mener bør settes mer fokus på. Det er på ungdomsskolen alt starter, og den harde tiden for nesten alle mennesker.
Jeg begynte å få søvnproblemer, spiste dårlig, sovnet på skolen og var helt i min egen verden. Dette er de første symptomene på at noe kan være galt. Men dette er også vanlig i puberteten, så ingen tok det så seriøst. Og det skulle jeg ønske de gjorde nå...
Blir ikke mer blogging i kveld, er dødssliten. Men gi meg for all del tilbakemeldinger selv om jeg ikke vil oppgi navn og bosted.
Rart å se om noen vil følge med, siden jeg ikke kommer til å publisere dette på nettby/facebook.
(ser at teksten er vanskelig å lese på bloggen nå, men det skal jeg fikse i morgen)
Dette er den første posten på min nye blogg ;)
